Jeg holder med LYN
Jeg holder med LYN.
Det betyr at alle menn i Norge umiddelbart gjør seg opp en mening om meg.
Det er ok det.
Fotball er greit sånn.
Det er bare å presentere seg. Si hvilket lag du holder med og vips så vet alle andre hvem du er - og hva slags type du er.
Går det bra med laget mitt (som altså er LYN) så kan jeg sole meg i glansen av hva gutta på banen har prestert.
Går det derimot dårlig med laget mitt (som altså er LYN) så kan jeg forvente meg trøstende ord med klapp på skuldren av vilt fremmede menn.
Det er rørende å se hvordan herrer bryr seg når det går ad undas med laget vårt (som i mitt tilfelle altså er LYN).
Da er det samling i bånn.
Spandering av øl og tilløp til klemming (jeg sa TILLØP!)
Og så sier man at vi herrer ikke bryr oss?
Vi bryr oss vi.
Det er bare det at fotball stort sett er det ENESTE vi bryr oss om.
I løpet av nitti minutter har de fleste av herrene på tribunen vært gjennom alle følelsene vi har – ved siste telling var det tre.
Og det beste ved det hele er at vi kan skylde på dere når det går til helvete på første klasse hjemme.
Hvorfor skal Anne og Kris skilles?
Jo, Bjørntvedt Olsen ble skadet.
Hvorfor mistet Lars jobben?
Jo LYN røk ut i andre runden av Cupen.
Hvorfor vil ikke ungene bo hos Magne?
Jo, eh… fordi Hellum gikk litt for ofte i offside
Det er jo genialt!
Det er spillerenes feil alt sammen!
Når det går i dass så er de ansvarlige.
Min kone, Gud velsigne henne, synes nok at jeg ikke alltid bryr meg like mye som jeg burde.
Jeg bryr meg jeg!
Corner i knehøyde mot nærmeste stolpe gir meg blodstyrtning.
Mangel på å crossballer gjør at jeg får åndenød.
Feilpasninger gir meg utslett.
Og jeg har faen meg rett til å ha rett!
Jeg sitter jo sammen med andre tjukke sekstiåringer på tribunen hver hjemmekamp og har nettopp satt til livs to av verdens vondeste, kalde pølser, tullingen bak meg har sølt kaffe i nakken min (og DEN kaffen var selvfølgelig for en gangs skyld varm) - og jeg har sett LYN siden 1968.
Selvfølgelig har jeg peiling!
Og det helt geniale ved å være tilskuer er altså at vi ikke får skylden når man, eller laget (som i mitt tilfelle altså er LYN), taper.
Da er det de som ligger mørbanket på gressmatten som har skylden.
Men hvis "vi" vinner, så er det helt naturlig at vi på tribunen også får en del av kaken.
Da er vi "tolvte mann" og gleden over seieren tar vi med oss på jobben dagen efterpå. Da kan det hende at vi koster på oss en kameratslig klapp på skulderen til en kollega og si patroniserende: "Det var jo synd med Enga i går, gitt…"
Det er dette som får sånne som meg helskinnet gjennom sesongen.
Jeg lever deler av livet mitt gjennom elleve herrer i kortbukser og beriker følelseslivet mitt med prisen for et sesongkort.
Men hva gjør vi på tribunen om vinteren?
Vel.
Heldigvis oppfant Gud Tippekampen en gang på 70-tallet eller der omkring.
Det har betydd en markant bedring av menns mentale helse også i vinterhalvåret.
De fleste av oss har nemlig et favorittlag i England som vi nesten elsker høyere enn våre norske favoritter. Ja, min favoritt her hjemme er LYN.
Og det er jo enda mer genialt!
Tenk å kunne legge skylden på et stusslig liv på en gjeng overbetalte herrefrisører i England.
Jenter skjønner ikke at voksne menn kan begynne å grine bare ved å kaste et blikk på den engelske tabellen på tekst-TV.
Likevel får alle fotballtilhengere en virkelig knekk i løpet av livet.
Dette skjer omtrent når man runder 48 år.
Plutselig oppdager man at ingen av spillerene er like gamle som en selv lenger.
Faktisk er de fleste rundt 20 år yngre, og noen er sønner av tidligere klassekamerater
Man kjenner ingen av spillerene.
Og det betyr bare én ting.
Toget er gått for oss.
Vi får aldri spille for laget (som altså i mitt tilfelle er LYN).
Vi får aldri iført oss drakten og løpe ut på Ullevaal og løfte kongepokalen høyt over hodet.
Proffdrømmen kan vi bare drite i.
Vi er ferdig.
Vi er bare publikum.
Denne perioden varer til man er 60 år (har jeg hørt).
Da kan vi tillate oss å bare være sure og gretne og snakke om den tiden da LYN VIRKELIG var bra.
Heldigvis er det slik at dette skjer med alle tribuneslitere.
Vi er de forspilte sjansers menn.
Og nå klarer vi ikke å glede oss over noen ting.
Før kampstart er vi skeptiske.
Efter at kampen er vunnet så skulle vi ha vunnet med flere mål.
Og neste kamp kommer helt sikkert til å rett i dass.
Bare vent…
Og om 10 år møtes dagens spillere og jeg på tribunen.
Da er jeg den gamle mannen som lukter svakt av urin og som søler kaffe på dem.
Bare vent.
Min tid kommer en eller annen gang.
Heia Lyn
