Mitt Lyn på avstand

Ekeberg Kunstgress 11.08.2010 – den siste Lyn-kampen jeg overvar som Osloborger. I en campingstol på krykker med brukket ankel så jeg våre nye helter bli født etter konkursen. Med min beste venn på høyrebacken, som frem til da hadde stått til høyre for meg på tribunen når vi så Lyn sammen i Tippeligaen. Siden den gang har min ferd gått til Trondheim, Vietnam og de siste 11 årene i London. Utskremt supporter i gjørmeårene 2010-2023 har vært en utfordrende reise, men langt ifra umulig når man har klubben i blod, kropp og hode.

Det er en kjent sak at man ikke velger sin egen klubb, den blir valgt for deg. I 1996 flyttet familien fra Sverige til Oslo, nærmere bestemt Trikkesløyfa og Ullevål. Et par måneder etter tok pappa med meg til Marienlyst Skole hvor det i en gymsal lå oppradet 15 vakre røde og hvite drakter til gutta som skulle spille neste års sesong. Jeg ble umiddelbart forelsket. Det ble ikke det Lyn-laget på meg, men Lyn Hvit, et av de fem Lyn-lagene i 89-årgangen. Lyn ble mitt lag og min klubb. Det var fotball og Lyn for alle penga, spillende i gamle A-lagsdrakter med Peugeot-logoen som etter hvert fikk en autograf av Hassan El-Fakiri på brystet. Som med ungene idag var det også engelske, spanske og franske klubber med i bildet men det var alltid Lyn i midten av alt. Klubben vi spilte for, klubben vi gikk på Ullevål for å se, klubben som samlet min del av byen. Fotballturneringer med guttelaget ble etter hvert byttet ut med kamper på Ullevål med Bastionen og selvfølgelig borteturer. Min første skikkelige bortetur alene med bestekompis Torgeir til seriestart i 2006 mot Start hvor vi traff Sven-O Høiby på pub, 10 år etter å ha flyttet til Oslo.

Lyn er min klubb og Oslo er min by.

Fotball er tilhørighet. Fotball er samhold og å oppleve det sammen med likesinnede. Hjemme som borte, det å treffe gamle kjente på stadion eller på pub før og etter match for diskusjon, frustrasjon eller glede er for meg nesten større enn selve kampen. I 13 år som eksil-supporter har det vært krevende å oppleve det samme samholdet, den samme gleden og den samme frustrasjonen og det samme sinnet. Det å rett og slett bry seg like mye blir vanskelig da man ikke får de samme referansene og responsen tilbake. Det å følge kamper på Twitter eller på meldinger, sitte og vente på oppdateringer eller slite med en hakkete stream fra en eller annen kunstgressbane i Oslo og omegn har vært en opplevelse som takknemlig nok har forbedret seg med årene. Jeg har brukt mye tid på twitter og å lese det som har vært av Lyn-stoff på nett gjennom alle år, hørt gjennom samtlige episoder av Vestkanttribunalet opptil flere ganger, delvis for a føle meg nærmere Lyn men også nærmere Oslo og Ullevål. Når stickers nå også har blitt en del av det voksende Lyn-miljøet har jeg tatt med Lyn ut på mine reiser rundt om i verden for å sette Lyn på kartet. Mange kollegaer og kunder har nå begynt å følge Lyn og det fyller meg med en enorm stolthet. Samholdet på nett med supportervenner har vært essensielt for å opprettholde og styrke kjærligheten til klubben som har vært så viktig for meg i så mange år.

Fotball er lidelse. Den 18 mai 2015 inviterte jeg min nåværende kone Georgia, daværende kjæreste, til å komme over til leiligheten min i Sørvest London etter jeg hadde sett Lyn møte VIF 2 borte i serien. Det som fulgte har brent seg inn som en av mine verste fotballopplevelser i moderne tid, og ble etterfulgt av omtrent en time med stillhet fra min side for å komme meg igjen. Georgia spurte om det var noe hun kunne hjelpe meg med eller om hun skulle gå, men som sagt er det lettere å bearbeide sånt sammen med andre. Man føler seg langt unna Ullevål og Oslo når man opplever sånt. For fotball er tilhørighet og å dele både gleder, sorger og alt mellom med andre som bryr seg på samme måte som deg. Fotball oppleves best på plass med alle andre rundt deg som blir like glade, like lei seg eller like forbanna som deg. Senere samme år var jeg tilbake i Oslo og så Lyn ta en uhyre viktig trepoenger mot Skeid hjemme på Bislett, med opplading på St. Hanshaugen og Store Stå. Moses Mawa scoret det forløsende 1-0 målet i det 80. minutt og man fløy ut på banen og jublet med spillere og likesinnede.

Artikkelen fortsetter under bildet

Natt og dag fra den bekmørke følelsen tre små måneder før. Jeg var tilbake blant likesinnede, opplevde nervene og alt som sto på spill, sangene og ropene. Jeg var hjemme igjen, endelig. Den famøse 2015-sesongen endte i nedrykk som kjent, og mange mørke år siden den gang med uforløst potensiale både på bane og tribune. Men følelsen av å være en del av noe større, seier eller tap, er for meg det største med å følge min klubb. Fotball er lidelse mesteparten av tiden, men av og til blir man belønnet.

Fotball er øyeblikket. Fotball er det øyeblikket i løpet av en sesong der du slipper alt av hemninger, glemmer alt annet og føler den intense styrken i det å være komplett lykkelig. Eller om du fulgte Lyn 2023; Øyeblikkene. Julius Skaug mot Ensjø, Henrik Elvevold mot Ensjø 2, Ole Breistøl mot Vard Haugesund og Henrik Elvevold mot Arendal. Øyeblikk jeg fulgte og opplevde på avstand, som er best opplevd på stadion og sammen med resten av Lyn-familien. Det blir London inntil videre, men jeg har kjøpt sesongkort i år og ambisjonen er flere kamper på plass i år enn de siste 13 til sammen. Flybillett til meg og min kone er bestilt til Oslo 19. april. Hun skal på sin første Lyn-kamp i livet. Jeg har ikke telling på hvor mange det er for meg, alt jeg vet er at jeg ikke kan gå glipp av det første derbyet i serien siden 2009.

For ja, fotball er lidelse, og det kan det potensielt bli 20. april mot VIF. Men fotball er også tilhørighet. Fotball er å oppleve det potensielle Øyeblikket på plass med andre som bryr seg like mye som deg. Enten det blir glede eller sorg. Øyeblikket kan komme den 20. april på Ullevål Stadion.

Ekte Fotball - Ekte Fans oppleves best på plass. Kjøp sesongkort HER og kom på kamp 20. april for å se Øyeblikket mot VIF på Ullevaal.